Berlin (Elberfeld d. 25. Januar 1905:

Kjære søsken!

Siden jeg enda ikke kunne gjennomføre mitt planlagte besøk i Rellinghausen og Dahlen, og siden det heller ikke er sikkert at jeg kan komme dit i løpet av kort tid, sender jeg dere en kort rapport om vår reise til Sulitjelma, til Leo’s bryllup.
I uken før jul var Leo noen dager i Berlin, der han holdt på med å handle ting for seg selv og sin brud. Vi (dvs. Gertrud og jeg) gikk sammen med han for å kjøpe bryllupsgavene som vi søsken skulle spleise på. Leo valgte en moderne brakett klokke med to tilhørende vaser til en pris på 155 Mark, videre valgte vi som gave en rekke bilder fra «Berg und Hüttenleben» og noen småting som jeg senere skal komme tilbake til. Klokken ble ikke med til Sulitjelma på grunn av frakt og toll, men skulle sendes direkte til Magdanpeke med andre bryllupsgaver. Leo reiste alene torsdag før jul, slik at han kunne være på Sulitjelma på julemandag. Og han klarte det. Han ankom faktisk i Bodø med båten kl. 6 om morgenen, hvor han til sin overraskelse fant Gudrun ventende på ham på kaia – som ved 25 kuldegrader og en avstand fra Sulitjelma på en fire timers tur med slede og atter fire timer med båt gjennom fjorden måtte kalles en heroisk gjerning som bare kjærligheten kan få en 21 år gammel jente til å gjennomføre.:

Våre og Leo’s venner, som hadde lovet å være med på reisen til Norge, ble delvis syk i siste liten, delvis forhindret, delvis motløse, slik at vi, dvs. Gertrud og jeg, satte oss fredag kl. 11 alene på toget til København og Göteborg (Sverige). På anbefaling fra andre passasjerer gikk vi av på Trollhättan ca. kl. 8, for å ikke ligge over den hellige julenatten på toget og for å besøke de mest storartede svenske fossene i Trollhättan neste morgen.
I hotellet feiret de ansatte julaften, men vi fikk dessverre ikke lov å være med. (Jeg vil bare si at vi allerede hadde feiret jul med gaver og alt i Berlin sammen med våre barn og noen venner.) En herlig julemorgen med varm sol på ca. 10 kuldegrader førte oss til de flotte fjellene med de spektakulære, naturskjønne og også teknisk sett vakreste fossefallene som jeg noensinne hadde sett, imidlertid med litt bitter glede, for vi satte i bilen, innpakket i tepper, da jeg plutselig fikk gikt i den venstre stortåa, og jeg var nesten helt forhindret å gå. Som et resultat av den kjente svenske gjestfriheten fikk jeg fra apotekeren helt gratis et glass tinctura colchich, en gift mot Podagra som normalt bare gis mot resept. I Christiania ble den samme prosedyren gjentatt to ganger, som gjorde meg frisk igjen. Vi kom frem til Christiania på mandag tidlig etter at vi hadde kjørt gjennom hele natta. Vi besøkte byen til Ibsen og Björnsen og dens vakre omgivelser og dro tirsdag morgen kl. 8 med toget tvers gjennom fjellet til Trondhjem, der vi kom frem kl. 12 om natten. Det fins ingen servering på togene i Norge og Sverige, men de stopper på enkelte stasjoner i 25 til 30 minutter, slik at man kan forsyne seg etter behov på venterommet av ca. 25 forskjellige retter, varme og kalde, for 2-2,50 Mark.

E. A. Smith og Mrs. Ingeborg Anna Smith (Røvig)

 

I Trondhjem gikk vi til båten med det samme og satte til sjøs kl. 2 om natten. Nesten morgen fant vi blant gjestene ombord en sjarmerende familie Smith fra Trondhjem (Far, mor, sønn og datter) og en tante Warloe fra Christiania som også reiste til bryllupet i Sulitjelma. Etter at vi kunne more oss over å bli lettere sjøsyke på denne ytterst interessante ferden som gikk forbi snø- og isdekkede kyster med stedvis grønn- og blå skinnende stein, og det bryske landskapet, kom vi frem til Bodö torsdag tildlig kl. 7.
Kapteinen fra salongdampskipet til smeltehytten «Sulitjelma VI» ventet oss med båten sin, men måtte også meddele at vi først kunne dra kl. 11. Dette har med den lange Sulitjelmafjorden å gjøre som strekker seg fra Bodö til Finneid og som fortsetter derifra til det store vatnet, der Sulitjelma gruvene og smeltehyttene ligger ved; Et sted blir fjorden nemlig så trang som bare 20m mellom de bratte fjellene at tidevannet som kommer og går hver 6. time lager en mektig foss og hvirvler som gjør at dampbåtene til smeltehyttene bare kan passere akkurat midt i mellom høy- og lavvann.
I Bodo (nå altså 7 bryllupsgjester) ringte vi herr Knudsen på telefon og dro av gårde kl. 11. I salongen til skipet hadde vi et stort festmåltid! Som tidligere rapportert hadde brudeparet møtt opp så tidlig som kl. 6 på kaien – skipets kvinnelige kokk fortalte oss den rørende historien om hvordan paret på den forrige reisen for første gang i livet snakket og skravlet og koste alene med hverandre i noen timer, etter at de kun hadde snakket sammen og sett hverandre i veldig kort tid i foreldrehuset om høsten.

En indial kjærlighet eller som dikteren sier:
Kjærlighet er en velsignelse av blomster,
Som hviler hellig i sjelen!
Det er ikke en liten rose, som man på veien
plukker til sin turhatt!
Det siste hadde vel så langt vært tilfelle for Leo!!!

Lukk meny