Nyttårsaften og utdrikningslag!

2 venner og 2 venninner (frøken Theysen og 3 søsken fra Bodø) kom på ettermiddagen, frøken Koch dessverre med frossen nese (30 kuldegrader). Kl. 7 på kvelden ble det festmåltid hos Knudsen! Festlig stemning! Gertrud (Gudrun?) var som oftest «enfant terrible», men veldig populær hos alle, spesielt hos tante Warloe og fru Smith. Sistnevnte ga henne en ring med diamanter.


Etter middag ble det sang, musikk, prat, krasj (ssv. porselen) [Poltern], gaver m.m. Jeg overleverte våre bryllupsgaver (klokke og vaser jfr. beskrivelse) på vegne av August, Vonessen og Dahmen! Mange bryllupsgaver manglet på grunn av frakt og toll. Slektningene fra Christiania og Trondhjem donerte svært vakre spiseredskaper [Eßgeräte] av sølv og gull. En stor skje for bløtkaker hadde inngraverte bilder fra den gamle norske heltesagaen, med versene skrevet i runer: Sigur smidde sverdet, Sebald? prøvde sverdet. Sigur drepte dragen. Alle ingeniører og tjenestemenn sammen ga en boks med garnityrer av gafler og kniver (verdi 250 Mark) som var såpass kostbare, fordi alle håndtakene var smidd (i de berømte gullsmedverkstedene fra Trondhjem) og på endene var pyntet med de underlige hodene fra Nidarosdomen.

Den alltid lystige gamle herr Smith ga 2 spiseskjeer som var bundet sammen med en sølvkjede, slik at paret fikk spise suppen ved bryllupsbordet med disse, og senere skulle de bare spise igjen med skjeene, hvis de hadde kranglet og forsonet seg igjen etterpå.
Kl. 12 hoppet vi alle fra hver sin stol ned i det nye året og herr Knudsen ga en veldig rørende tale der han ga oss et tilbakeblikk på Gudruns liv og tok farvel med sin yndlingsdatter som han nå gir, fullt av tillitt, i Leos hender. Vi la oss for å sove ca. kl. 2.
På denne kvelden trakk Leo seg ofte tilbake sammen med Gudrun og holdt på med «Knut (sch)en» . [«knutschen» betyr «å kysse» på tysk, og skrivemåten med parantesene rundt «sch» er trolig et ordspill med navnet Knudsen]

 

Nyttårsdag – bryllupsdag!

Sulitjelma ligger ved en innsjø som er like bred som elven Rhein ved Köln, men så lang som en 4 timers fottur. Det er bratte fjell på begge breddene, der kobbergruvene (inntil nå ca. 15 som er i drift) ligger. Ved den ytterste enden ligger kobbersmeltehytten, der Fru Sigrid bor og der vannet kommer i en mektig foss ned fra fjellet og de evige breene (Her står 40000 hestekrefter til disposisjon, derav benyttes hittil ca. 1000 hestekrefter). I nærheten ligger også den høyeste fjelltoppen, Sulitjelmatoppen [Suliskongen], som innbyder til spennende breturer om sommeren. I retningen mot havet ligger Furulund ved venstresiden av innsjøen, hvor fjellene holder litt avstand og gir rom for vei, hus og verksteder. Her står på en høyde kirken som er bygd i tre som alle bygninger, men mer massivt, konstruert av Knudsen og lagt ut og pyntet på en idyllisk måte, alt er helt rent, enkelt, men verdig med et herlig orgel. Utsikten fra kirken over innsjøen og de høye fjellene som nesten alle er skogkledde helt til toppen, over tjenestemennenes og arbeidernes hus m.m., gruve- og smeltehytteanlegg, er rett og slett fantastisk og rart på den herlige kalde vintertiden. Fra kl. 10 til kl. 2 var det lyst uten sol, og så ble det plutselig mørkt.

Tidlig kl. 10, holdt pastor Johannesen gudstjeneste. Kl. 11 ble det frokost, deretter en fottur og en skitur. Kl. halv 4 kom 30 sleder som tok bryllupsgjestene til kirken. Oberring, Anfindsen og jeg var vitner og dro med Leo fra leiligheten vår i tjenestemennenes kasino direkte til kirken. Det var en herlig kveld, stjerneklart og ikke veldig kaldt. Det var en garderobe i forhuset til kirken.
Da alle gjestene var i kirken som var stappfull med arbeiderfolk gikk Anfindsen og jeg med Leo i midten gjennom kirkedøren, inn i kirken og rett til alteret. Ett minutt senere kom fru Knudsen, geleidet av de to unge sønnene, etterpå kom små jenter og spredde blomster, så brudepikene og til slutt herr Knudsen med Gudrun på armen. I dette øyeblikket hørtes bryllupsmarsjen som var komponert av Knudsen, høytidelig spilt på orgelet, og i lyden av denne sublime musikken kunne en tro å høre klagene til faderhjertet over tapet av hans yndlingsdatter, men også gjenkjenne hans bønn til gudene for den lykkelige fremtiden til paret; samtidig hilste Leo og Gudrun hverandre velkommen foran alteret og satte seg ned på stolene (Leo til høyre), og begge hadde allerede gifteringen på fingeren.


Kirken var dekorert på en enkel måte, kun med det grønne som drivhuset kunne gi. Foran alteret sto det med grønne blader: G. L


Etter gjennomføringen av bryllupskoralen sang frøken Valdis oppe ved orgelet de 5 versene til sangen «Til Gudrun» som Knudsen hadde diktet og komponert – i et opphøyet øyeblikk hørtes den klokkerene stemmen til den syke lillesøsteren som hadde måttet leides med innsats og varlighet inn i kirken; nede den festlig pyntede folkemengden.

Presten snakket først norsk, deretter tysk, og stilte bruden og brudgommen de velkjente spørsmålene på tysk, hvorpå begge måtte svare 2 ganger med ja.

Heretter fremførte en guttekor under ledelse av fru Sigrid en pen sang oppe ved orgelet og feiringen var over. Først gikk Leo med Gudrun til høyre ut av kirken, vi alle fulgte etter, og så dro vi med sledene som allerede sto klare til kasinoet. Stor gratulasjon! kl. 7 ble det kveldsmat! 60 personer!


1. tale pastoren! 2. tale herr Knudsen! 3. tale Leo – som tok imot bruden fra foreldrene med glede og lykksalighet og utbrakte en skål for foreldrene. 4. tale Sigrid – som snakket veldig rørt på norsk og som gråt forferdelig over den kommende avskjeden fra den «kjäre söster!» 5. Leo – som takket venninnene og brudepikene, dvs. på vegne av sin kone. Så fulgte mange andre taler og skål m.m. frem til kl. 12, da dansen startet. Leo danset dårlig med Gudrun – Hun ble kompensert for det av andre. Den syke Valdis danset veldig mye!
Festen var altså i kasinoet og Knudsens villa ligger like ved, ca. 100 skritt unna. I andre etasje var bryllupsrommet klargjort i henhold til gammel nordisk skikk og vakkert dekorert. Kl. 1 leste Gertrud opp skautdiktet [Haubengedicht] og tok brudesløret og kransen fra Gudrun og satte symbolet på husmor, en liten skaut [Häubchen], på hennes brune krøllete hår. Gudrun lo og gråt samtidig, som alltid!

Kl. 3 var alt gått på den skjønneste måten! Mandag kl. 11 frokost på Knudsen, der også Leo og Gudrun dukket opp, så mange kofferter og avskjeds kyss det ble; en flaske sjampanje, atter en rørende tale fra han kjære Knudsen og inn med paret i pelsene og inn i sleden, Leo med sin praktfulle sibirske

Leo Zenses
Leo Zenses

pelsgarnityr, sin store figur og sin martialske bart, struttende av helse, gjorde et kongelig inntrykk ved siden av den kjære, lille, brune Gudrun som lo og så gråt igjen og like etter lo igjen med med gang. Å dere lykkelige menneskebarn! Nøyaktig kl. 1 smalt kuskens pisk og «Stella» dro i gang, alle venner og bryllupsgjester stod ved siden, mens sleden fòr bort i det kalde snølandskapet. Den gode mor Knudsen satte seg bak på kusken i 100 skritt, men deretter måtte også hun forlate sitt kjæreste som søkte, følgende etter en høyere skjebne, et nytt hjem.

Ingeniør Anfindsen fra Sulitjelma (venstre) var en venn av familien i mange år.

Mandag ettermiddag dro vi med slede til fru Sigrid for kaffe og om kvelden var vi på kasinoet på en ekstra fest som tjenestemennene hadde invitert oss til.

Vi danset til kl. 2, de andre til kl. 4, og den søte datteren Ruth til det berømte ekteparet Smith fra Tronthjem banket på vinduet vårt, da hun var på vei hjem, slik at jeg skulle stå opp og som planlagt dra til hytta! Å, disse «Backfischchen»! Nøyaktig halv 9 dro jeg for studieformål til kobbersmeltehytten og til malmvaskeriet.


Frokost kl. 12! Kl. 1 avskjed, akkurat som i går, og 5 sleder dro av sted: Gertrud og jeg, 2 menn og 2 damer fra Bodö. Bagasje like etter.


Vi forlot Sulitjelma med følelsen av å ha vært sammen med hyggelige mennesker og blitt kjent med nye slektninger som vennskapet forhåpentligvis vil forbinde oss med for alltid. Helt uklanderlige, de nye folkene, gjestfriheten og maten og alt imøtekommende uten unntak. Fru Knudsen kan ikke lovprises nok. Alle forberedelsene har vært storartet! De forskjellige måltidene i tillegg til bryllupsmiddagen kunne ikke ha vært bedre i det beste hotellet; det manglet absolutt ingenting. Jeg tenker fortsatt på rypene med en følelse av lykksalighet!


Returen over fjellet i den lyse dagen var interessant, men veldig farlig og ble ubehagelig, da vi etter hestebyttet kjørte inn i vannet som kom med flommen. Kl. 6 Finneid! Avreise kl. 10.


Ankomst klokken 2 i Bodø. På sjøen var en sterk storm og dampskipet vårt var 16 timer forsinket. I Christiania ankom vi kl. 12 midt på dagen, møtte Leo og Gudrun på stasjonen og kjørte sammen til København, slik at vi faktisk var sammen med dem i to hele dager. Derfra dro Gertrud og jeg til Berlin, Leo og Gudrun via Hamburg, Brussel, Paris, Italia til Maidanpek inn i ekteskapets åk.


Sirkulert med forespørselen om retur hos: Clemens og Maria Voneßen (lest med interesse og videresendt i august)


August og Elly Zenzes

Heinrich og Christine Dahmen

N.B.: For alle et dikt! «Til Gudrun!»

Beste hilsen til alle

Alex Zenzes

[Oversatt fra tysk til norsk bokmål 5.5.2019 av Bernd Lohse, N-2006 Løvenstad]